Torleif Thygesen

Minneord Torleif Thygesen I dag lukker vi en historiebok som går nesten 90 år tilbake i tid og vi skal minnes vår kjære Torleif og pappa. Torleif ble født på Vessøya gård i 1928. Der vokste han opp sammen med sine tre søstre. Det var ingen dans på roser å drive gård og alle måtte hjelpe til. Til tross for at han var odelsgutt bestemte han seg for at bonde ville han ikke bli. Etterhvert ble gården solgt og familien bygde hus på Messevold. Under krigen gikk han på møbelsnekkerlinja på Yrkeskolen. Etter krigen avtjente han verneplikten og var 1 av 50000 soldater som deltok i Tysklandsbrigaden. Han ble stasjonert i Husum og kom hjem med mange inntrykk. I alle år har han levende fortalt historier fra det militære, om hvordan de slet vinterstid på øvelse, om streng disiplin og et ødelagt Tyskland.  I 1952 fikk han jobb på Beisland gartneri. Han var sjåfør og fraktet blomster til hele Sørlandet og hans store interesse for blomster startet nok her. På gartneriet traff han sin Astrid og i 1959 giftet de seg. Huset i Haugenes ble bygd og de ble raskt foreldre til Torfinn og Bodil, og etter 6 år kom Dagrun.  Vi var en aktiv familie, mye på tur både med bil og båt. Vi teltet med familie og venner på Lislefjødd og Jerkholmen, reiste til Skomedal for å fiske og plukke bær. Etter hvert fikk vi overnattingsbåt og vi følte vi reiste halvveis til Danmark for å fiske makrell. I 1966 byttet han jobb til Fevikruta og jobbet som bussjåfør helt frem til han pensjonerte seg 65 år gammel. Han var spent på hvordan det ville bli å ikke gå på arbeid, men det tok ikke lang tid før den bekymringen var glemt. Han satte alltid pris på å møte gamle kolleger og i mange år kjørte han hver fredag til Moland Park for å spise Napoleonskake? og prate. Torleif var en travel pensjonist og hadde alltid prosjekter. Var det ikke hus og hage, så var han kanskje ved dreiebenken. Ingen trengte forresten å lete etter han da, fordi den durte i hele huset. Han likte å være på verkstedet i kjelleren og om vinteren fyrte han i ovnen og lagde kister og krakker til oss alle sammen. Vi har mange fine minner der det står: laget av Torleif og årstall Fiske var også en kjær hobby i pensjonisttilværelsen og han forsynte familie og naboer med fersk fisk. Sjekta Savila ble brukt fra vår til høst, og om vinteren brukte han jolla. Det var ikke sjelden at Astrid våknet til en lapp på kjøkkenbordet, der kunne det stå: «Reist kl. 06:45. Vil du ringe når du står opp? Din Torleif.» Da vi ble voksne fortsatte vi å reise på turer sammen. Svigerbarn kom til og etter hvert barnebarn og olderbarn. De som kom til fikk erfare at god mat og kake - det er viktig på tur. Vi hadde nok et par måltider mer enn normalt i løpet av en dag og var man ikke sultne? Nei, det gikk ikke an. Ut å plukke bær, det var noe av det gøyeste han visste og i skogen på Flatland var han i sitt ess. Årets tur var vel ikke planlagt enda men det var vel meningen at rullatoren skulle være med til skogs. Hagen var en interesse han og Astrid delte i alle år og det var mange som kikket drømmende inn i den. Her plukket de epler og bær, og syltetøy og desserter ble tryllet frem.  Hjemmelaget syltetøy var nok noe av det beste han visste, og hvis vi syntes han hadde litt for mye av det på skiva sa han til sin unnskyldning: «Vet dere ikke at man blir veldig snill av syltetøy…?» Pappa var en ordentlig moromann. Han elsket å overraske oss og vi har ikke tall på hvor mange kostymer han kunne finne i mammas koffert. Damene i foreningen Fredheimringen hadde av og til møte hjemme hos oss. Da hendte det at sykkelseter ble snudd gal vei, og damen som fikk ermene på kåpa sydd igjen var rimelig fortvilet. Torsken som Astrid hadde fått under dyna en kveld forårsaket også stor oppstandelse. Sinnene roet seg ganske kjapt heldigvis, ingen kunne være langsinte på pappa. Det siste peket han gjorde mot mamma skjedde 3 dager før han døde, så han var leken til det siste. Biler var han opptatt av hele livet. Han var en av de første med bil etter krigen og hadde motorsykkel som ung. Drømmen om å få kjøpt seg en sportsbil hadde han med seg helt til det siste. Det er ikke alle som er friske hele livet. Torleif fikk konstatert skjelettkreft for en tid tilbake. Sykdommen taklet han bra og var optimist siden han responderte så positivt på medisinene. Selv om kroppen hans slett ikke var så god lenger sluttet han aldri å se frem til neste dag. Han hadde sine rutiner og gikk lange turer for å holde seg i form. Hans siste dag var en aktiv og fin dag. Han gikk sin daglige tur og var til Sømsbrygga med Scooteren. Han var innom sin kjære lillesøster og etter det sin gode nabo som han hadde stor omsorg for. Før han gikk inn for kvelden fikk blomstene i hagen vann og som mange kvelder før kom han inn med en liten blomsterbukett. Ved leggetid var det som alltid en klem og han spurte om Astrid hadde fått begge beina under dyna, han fortalte så at i morgen hadde han planer om å plukke rips. Så ba de Fader vår og sa god natt. Neste morgen tok livet brått slutt. Nå kan du ikke planlegge mer og de siste ripsene er det noen andre som skal plukke. Den snille faren vår og gode ektemannen ble plutselig borte. Du som alltid ringte til oss og var der for oss alle. Nå skal vi ta vare på alle minnene og lukke deg inne i hjertene våre. Takk for alt kjære pappa og Torleif.  Vi lyser fred over ditt minne.